Så er der rapport fra Teknologirådetom heroin på recept.

Sundhedsrum.dk

28. juni 2007.

Krigen mod narkotika er slut

Af: Michael Lodberg Olsen
Debatindlæg: 26. juni var det international FN dag: ”International dag mod misbrug af og handel med narkotika”. Hvordan går det så – kampen mod narko set fra et vindue på Vesterbro på en tirsdag i juni?

Det er svært at se væk fra sin egen lille gade, når man bor på indre Vesterbro i København og ikke kan se problemet for bare kanyler. Her har vi i over 35 år set konsekvensen af den politik der er på området.

Vi er dagligt vidner til: Hvordan velfærdssamfundets masker er for store eller mangelfulde. – Til hvordan folk ser ud og agerer når de når derud, hvor narkotika ikke er det problem samfundet ser det som – men løsningen.

Vesterbro er også historien om en situation med nogle af de mest udsatte stofbrugere i landet der i over 35 år har levet under utrolig dårlige forhold og bliver behandlet utrolig dårligt.
Et eksempel som også har været omtalt her i bladet er forbudszoner hvor stofbrugerne ikke må opholde sig. Eller toiletter. På nogle af de få væresteder der findes må de ikke benytte sig af toiletterne – de er overladt til toiletbesøg på gaden på indre Vesterbro.
Ikke sært der er en konflikt mellem stofbrugerne og lokalområdet.

Lidt væk fra gaden følger strømmen af forfølgelse og umyndiggørelse stofbrugerne:
I Politikens Nudanske Ordbog står der: En narkoman er: ”en person der er forfalden til brug af euforiserende stoffer”; narkomani er ”en sygelig trang til bedøvende eller euforiserende stoffer”.

Forfalden og sygelige mennesker. Godt det ikke er mig!

Lidt længere væk i ministerierne og folketinget diskuterer man, hvordan man kan lave en bedre forebyggende indsats overfor de unge, der efter de voksnes opfattelse aldrig før har taget så mange stoffer. Et utal af kampagner og forebyggende tiltag preller af på de unge.

Og lige i hælene på stofferne fra de producerende lande til sælgere foran diskoteket i Nr. Snede eller på min gade på Vesterbro følger død og ødelæggelse, fattigdom og kriminalitet.

Kampen mod narko hedder regeringens plan mod brug og salg af narkotika. Ved en stram og vedholden politik skal det nok lykkes. Det gør også at vi er tilbage på 1995 niveau med 275 narkotikarelaterede dødsfald i Danmark om året.

Man skønner at der er mellem 15.000 – 20.000 stofbrugere (eller narkomaner som det stadig hedder i Socialministeriet) i Danmark. Samtidig er over 500.000 danskere fuldtidsmedicineret af sove- og nervemedicin og 200.000 andre på lykkepiller, potenspræparater og anabolske steroider. Hertil kommer 300.000 alkoholikerne der fixer sig på cafeer, barer, arbejdspladser, i bilen og derhjemme.

Kampen er slut. I et land hvor de gennem snart mange år har kørt en fredsproces overfor stofbrugerne og etableret brugerrum (fixerum) og tilbyder lægeordineret heroin til de dårligste, er der sket en ændring af opfattelsen af stoffer i samfundet. Dr. Jürgen Rehm, direktør, Institut für Sucht und Gesundheitsforschung, Zürich var i Danmark 25. maj i år, hvor Sundheds- og Socialudvalget havde en høring (igen) om lægeordineret heroin. Han fortæller, at i takt med de skadesreducerende tiltag har borgerne i Schweiz ændret deres holdning overfor hårde stoffer. Gennem processen de sidste mange år er holdningen til hårde stoffer blevet skærpet og folk tager generel mere afstand til de hårde stoffer!

Tiden må være inde. Kampen mod narkotika er slut. – Narkoen vandt. Lad os etablere fred. Kampen bliver en kamp menneske mod menneske og ikke mod narkotikaen!

En kamp der fører til større kvæstelser, flere tabte menneskeliv og tab af penge end hvis vi starter en fredsproces, hvor vi kan gå i dialog og samarbejde om at skabe en stærk indsats, for at mindske skaderne og for en professionel hjælp til afhængighed.

Adressen til denne artikkelen er: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1624055.ece

Forkast forbudspolitikken

Vår kamp for legalisering av narkotika innebærer et ønske om innføring av restriksjoner på hele rusmiddelfeltet.

Av Stein Hoftvedt, nestleder, og Arild Knutsen, leder, Foreningen for human narkotikapolitikk (Først publisert: 02.02.07 | Oppdatert: 31.01.07 kl. 20:04)
KRENKENDE POLITIKK. Iblant er det vel så farlig for omgivelsene å kjøre for sakte som å kjøre for fort. Det samme gjelder ved sosiale og politiske reformer. I narkotikapolitikken er slik innsikt særlig etterlengtet og Nils Christie burde være av de første til å forstå det.
I A-magasinet 5. januar kritiserer Christie kriminaliseringen av rusmiddelbrukere, men anbefaler bare avkriminalisering. Det vil innebære at de aktuelle rusmidlene fremdeles er forbudte, men at reaksjonene mot siste ledd, brukerne, mildnes. Det samme gjelder organisasjonen NORMAL (Norsk Organisasjon for Reform av Marihuanalovgivningen).
Unge Venstre ser ut til å se svakheten ved avkriminalisering. På forrige landsmøte fattet de vedtak om legalisering gjennom å gi rusmiddelbrukere kontrollert og lovlig tilgang, men begrenser til gjengjeld dette til de “avhengige”. Slik blir de stående igjen med noe som ligner legeforskrevet heroin for de som ikke er motivert for vanlig behandling. Dette er i seg selv radikalt i Norge, men angriper bare en flik av problemet.

Salongradikal retorikk.

Nils Christie er en foregangsmann i kritikken av narkotikapolitikken. Da han sammen med Ketil Bruun ga ut boken “Den gode fiende” i 1985, fikk debatten endelig et solid faglig grunnlag. Det ligger likevel en salongradikal skygge over retorikken. Christie vil så gjerne ha et passende “tett” samfunn med en “passende” mengde kriminalitet, og ingenting ville vært bedre. Men hva skal vi gjøre når samfunnet farer i stikk motsatt retning?
De stadig illegale rusmidlene er nå tilgjengelige over hele landet og fengslene fungerer som høyskoler i rusmiddelbruk for flertallet av de innsatte. De eneste gjeldende begrensninger på kriminaliseringen av brukere, skyldes politiets og fengselsvesenets generelle kapasitet.
Justisministeren har, som sin forgjenger, få andre tiltak å by på enn å dømme til behandling og bygge flere fengsler. Myndighetene har innført det de kaller narkotikadomstol der rusmiddelbrukere dømmes til behandling istedenfor fengsel. Dette illustrerer at de har sluttet seg til en etterlengtet anerkjennelse av at fengselsstraff ikke er løsningen, men hverken denne reformen eller generell avkriminalisering vil hindre rekruttering eller sosial utstøtelse.

Illegal virksomhet.

Forbudet mot alle “nye” rusmidler har ført til enorm vekst i illegal virksomhet. Ikke bare utgjør “narkotikaforbrytelser” ca. 40 prosent av pådømte kriminalsaker, men en stor del av tyverier, ran og voldssaker stammer fra samme virksomhet. Generelt har narkotikalovgivningen skapt en vidtfavnende forvitring av respekten for loven blant en betydelig andel av befolkningen.
Vår kamp for legalisering innebærer et ønske om innføring av gode norske restriksjoner på hele rusmiddelfeltet. Forbudspolitikken er ansvarsløs og krenkende. Det er ingen aldersgrenser, begrensede salgssteder, reklameforbud, eller andre restriksjoner. Det er forebyggingsarbeid med straffementalitet i bunnen, uten gjensidig tillit.

Restriktiv regulering.

Man kan forstå andres nølende og forsiktige skritt mot vitenskapelig basert politikk ut fra “realpolitisk” tenkning, men avkriminalisering har små og vanskelig målbare resultater, og vil lett bli reversert om den politiske balansen skulle svinge bare litt. Det er en undervurdering av vanlige folks fatteevne å tro at de vil reagere negativt på godt begrunnede helhetsløsninger som går til problemets rot og skroter forbudspolitikken som sådan.
Det er grunn til å minne om at det ikke var kollektiv sprittørst som førte til opphevelsen av tyvetallets alkoholforbud, men at det store publikum så at konsekvensene ikke var til å leve med. Legalisering betyr å ta et dristig trekk: Å fjerne grunnlaget for svartebørsen. Deretter vil rusmiddelprodusenter anerkjennes – og handelsavtaler opprettes og forbudet erstattes med et fornuftig og verdig system for større og mindre grader av restriktiv regulering, med de mulighetene for sosialpolitiske intervensjoner det vil gi.

Vejledning om anvendelse af injicerbar metadon i forbindelse med substitutions-behandling

1 Indledning

I en aftale som regeringen og satspuljepartierne har indgået om udmøntning af satspuljen for 2006 på narkotikaområdet er der afsat midler til indførelse af metadoninjektion som behandlings-mulighed. I aftalen forudsættes en koordineret monitorering af behandlingsformen. På den baggrund har Sundhedsstyrelsen udarbejdet denne vejledning, der er et supplement til styrelsens cirkulære nr. 12 af den 13. januar 2003 med tilhørende vejledning om lægers ordination af afhængighedsskabende lægemidler. Formålet med vejledningen er nærmere at præcisere den omhu og samvittigheds-fuldhed, lægen skal udvise i forbindelse med behandling med injicerbar metadon. I vejledningen beskrives, på hvilken indikation injicerbar metadon kan gives, hvilke undersøgelser lægen skal foretage, inden behandlingen iværksættes, samt krav til selve behandlingen, herunder de organisatoriske rammer herfor, og den løbende registrering. Forud for behandlingen indhentes patientens informerede samtykke. Til brug for indhentelse af skriftligt samtykke
, herunder til vilkårene for behandlingen og videregivelsen af data til Sundheds-styrelsen, vedlægges som bilag til denne vejledning en samtykkeerklæring. Såfremt en læge finder det relevant at anvende injicerbar metadon i forbindelse med substitutionsbehandling, skal behandlingen indberettes til Sundhedsstyrelsen ved en systematisk monitorering af helbredsstatus og misbrugsproblematikken, se pkt. 5.

2 Indikation for behandlingen

Behandling med injicerbar metadon kan benyttes til patienter, der trods langvarig substitutionsbehandling og psykosocial støtte, fortsat har en massiv intravenøs brug af ordinerede eller illegale stoffer, og som har eller er truet af alvorlige helbreds-mæssige komplikationer på grund af dette. Formålet med behandlingen er i første omgang alene at forebygge en forværring af patienternes helbredstilstand og på sigt opnå en forbedring af patienternes livskvalitet såvel helbredsmæssigt som socialt. Hvis patienten har holdt pause i behandlingen med den intravenøse metadon i mere end 3 mån
eder, skal indikationen for behandlingen vurderes på ny. Behandling med injicerbar metadon må ikke anvendes til gravide kvinder. Indikationen for behandling med injicerbar metadon journalføres med angivelse af de pågældende psykiske og somatiske helbredsmæssige forhold, inkl. WHO ICD10-diagnoser.

3 Lægeundersøgelser

3.1 Inden behandlingen iværksættes Før behandling med injicerbar metadon påbegyndes, skal der foretages en læge-undersøgelse, herunder registrering af eventuelle injektionsskader, EKG samt blodprøvescreening for hiv og hepatitis, såfremt patienten ikke allerede er konstateret smittet.

3.2 Under behandlingen

Det skal løbende undersøges, om patienten får injektionsskader, herunder phlebit, sår, endokardit, mv. Det første år foretages undersøgelse hver 3. måned, derefter hvert halve år. Blodprøvescreening for hiv og hepatitis skal gentages minimum hvert halve år, medmindre patienten allerede er konstateret smittet. Observationer og resultater af undersøgelser journalføres løbende.

4 Dosering, administrationsform, organisatoriske og fysiske rammer, mv.

Injektionen foretages af patienten selv, medmindre lægen finder, at der skal ydes sundhedsfaglig bistand hertil. Behandling med injicerbar metadon forudsætter, at patienten har anvendelig intravenøs adgang. Det bemærkes, at venerne på halsen ikke må benyttes. Der anvendes som udgangspunkt samme dosis som ved peroral administration. Administrationsformen er Inj. Metadon 10 mg/ml. Det bemærkes, at patienten til enhver tid kan få de ækvivalente doser udleveret til peroral indtagelse. Administrationsformen skal løbende journalføres med angivelse af daglig mængde injicerbar henholdsvis peroral metadon. Injektionen skal som udgangspunkt finde sted på behandlingsstedet. Der skal ved behov kunne tilkaldes læge. For at sikre den nødvendige diskretion og hygiejniske standard skal injektionen foregå adskilt fra den øvrige medicinudlevering. I de første 2 uger skal injektionen foregå under overværelse af en sundhedsperson og der må i denne periode ikke gives metadon til injektion med hjem. Perioden skal dels bruges til e
ventuel dosis-justering, dels til undervisning i hygiejne, injektionsteknik, risici, mv. Hvis lægen herefter skønner, at patienten selv kan administrere medicineringen forsvarligt, kan der gives tag-hjem-doser. Der skal udvises særlig agtpågivenhed i forbindelse med udlevering af injicerbar metadon til ferier og udlandsrejser.

5 Monitorering af behandlingen ved spørgeskemaundersøgelser

Med henblik på Sundhedsstyrelsens evaluering af behandlingsformen skal der foretages en systematisk registrering, som løbende indberettes til Sundheds-styrelsen. Registreringen består i, at patienten dels ved behandlingens påbegyndelse, dels løbende, interviewes om helbredsstatus ved brug af SF-36 spørgeskemaet samt Sundhedsstyrelsens spørgeskema vedrørende aktuelle sociale forhold og misbrugs-problematikken. Skemaerne ligger på Sundhedsstyrelsens hjemmeside www.sst.dk (http://www.sst.dk/Formular/Metadon/Formular.aspx) som en fælles webformular, der skal benyttes ved indberetning til Sundhedsstyrelsen. Det første år foretages interview hver 3. måned, derefter hvert halve år. Lægen skal i forbindelse med det første interview oplyse patienten om, at dataind-samlingen sker med henblik på Sundhedsstyrelsens evaluering af behandlings-formen, at besvarelserne derfor indberettes til Sundhedsstyrelsen og at denne dataindsamling er en forudsætning for behandlingen, se § 28 i lov om behandling af pers
onoplysninger (persondataloven). Endvidere skal lægen orientere patienten om, at denne har ret til indsigt i de oplysninger, der behandles om den pågældende i Sundhedsstyrelsen, se § 31 i persondataloven.

6 Evaluering

Vejledningen vil blive evalueret ved udgangen af 2007.
Sundhedsstyrelsen, den 25. juli 2006

Anne Mette Dons Overlæge,
Kontorchef

Bodil Dejgaard
Fuldmægtig

Bilag: Samtykkeerklæring

Behandlingsinstitution
Navn
Adresse
Undertegnede
Navn
CPR-NR
Adresse
har modtaget information om behandling med intravenøs metadon og på det grundlag givet samtykke til behandlingen.
Jeg accepterer herudover, at det er en betingelse for behandlingen:

A) At der skal foretages
• lægeundersøgelser inkl. EKG samt blodprøvescreening for hiv og hepatitis A, B og C før behandlingsstart
• lægeundersøgelser hver 3. måned det første år, herefter hvert halve år
• blodprøvescreening for hiv og hepatitis A, B og C hvert halve år, medmindre jeg allerede er konstateret smittet.

B) At jeg selv skal foretage injektionen af den ordinerede metadon i henhold til lægens anvisninger og at behandlingen ophører, hvis dette ikke er muligt for mig. I givet fald overgår jeg til peroral behandling. Dette gælder dog ikke, hvis lægen finder, at der skal ydes sundhedsfaglig bistand hertil.
C) At behandlingen vil blive indstillet, hvis der opstår livstruende komplikationer under behandlingen, der kan tilskrives intravenøs indgift af metadon.
D) At jeg i øvrigt accepterer behandlingsinstitutionens rammer for behandlingen, herunder for fremmødehyppighed.
E) At jeg skal deltage i spørgeskemaundersøgelser ved brug af SF-36 spørgeskema om helbredsstatus og Sundhedsstyrelsens spørgeskema vedrørende aktuelle sociale forhold og misbrug hver 3. måned.
F) At de under
E) nævnte data indberettes til Sundhedsstyrelsen med henblik på styrelsens vurdering af behandlingsformen.

________ __________________________
Dato Underskrift

Af Nanna W. Gotfredsen, Gadejuristen, 25. februar 2007

Heroin (latin; heronium, af græsk heros, helt) er et morfinpræparat, der ved en forholdsvis enkel proces udvindes af opium (fra opiumvalmuen Papaver Somniferum).

Opiumsanvendelse har været dokumenteret i 5000 år. Oldtidens egyptere kendte også opium som lægemiddel. I den antikke medicin og ind i vor tid, er opiumpræparater betragtet som universalmidler og er ifølge ældre tiders farmakopéer blevet anvendt som beroligende og smertestillende midler mod diaré, slangebid, astma, hoste, epilepsi, kolik, urinvejsbesvær, urolige børn, børns ”ondt for tænder”, og hovedpine. Opiumsrygning begyndte at finde sted i Europa og Asien i begyndelsen af 1500-tallet. På det tidspunkt opdagede man at opium, ligesom det nyopdagede rusmiddel tobak, kunne ryges i pibe¹.
LÆS DEN FULDE ARTIKEL HER: http://www.gadejuristen.dk/pdf/Faktaogforsoeg.pdf

“AYERS CHERRY PECTORAL

LÆS DEN FULDE ARTIKEL HER: http://www.gadejuristen.dk/pdf/Faktaogforsoeg.pdf

Fjern svartebørsen – vi krever aldersgrense og moms!

Av Stein Hoftvedt og Arild Knutsen

Det er på høy tid at flere begynner å se utover den forbudspolitikken som i sin tid ble innført etter amerikansk rasistisk initiativ. Norske myndigheter har gjennom førti år prøvd å forhindre hasjbruk ved forbud. I samme periode har hasj vokst fra å være et symbol for en relativt liten subkultur, til å bli et etablert rusmiddel i nesten allslags miljøer. Også blant titusener voksne som ikke skiller seg vesentlig ut fra andre ved annet enn nettopp at de røyker cannabis. Om forbudet var et forsøk på å begrense eller stanse hasjrøykingen, kan det konstateres at forsøket var mislykket. Men konsekvenser har det hatt .

Stigmatisering og kriminalisering.

Myndighetene har oppnådd å kriminalisere mange tusen norske borgere. Dessuten har utallige ungdommer gjennom årene fått forsterket sitt inntrykk av ikke å være ønsket av samfunnet. Vi har fått et finfordelt illegalt apparat over hele landet som ikke bare distribuerer hasj, men som også er innfallsport til kriminell virksomhet og rusmiddelbruk langt utover det de fleste er ”disponert for” i utgangspunktet.

Det er vanskelig å finne noen rimelighet i dette. Hasjens mulige skadevirkninger kommer i skyggen av de skadevirkningene som håndhevelsen av forbudet fører til. De siste årene har såkalt skadereduseringspolitikk fått et visst fotfeste her i landet. Cannabisforbudet kan ikke sees å ha annet enn skadevirkninger, og dette er ikke skadevirkninger som bør ”reduseres”, men som vi overhodet ikke burde finne oss i.

Frihet, restriksjoner eller statsundertrykkelse?

Noen vil formodentlig finne det sært å snakke om undertrykkelse i en sak som hasj. De har nok ikke opplevd å få horder av politifolk med aggressive hunder brasende inn i stua si nattetid. Eller å bli stemplet kriminell narkoman på grunn av et rusmiddel så mildt at de færreste kan merke sin nestes beruselse. Det er ikke selve hasjbruken som rammes av forbudet, men noen av røykerne. Lovforbudet er en restriksjon som rammer relativt tilfeldig. Det rammer ikke tilfeldig i forhold til samfunnsklasser, men tilfeldig innen de lavere lag. Om de allment frihetsbejaende politikere nesten uansett politisk ståsted hadde blitt møtt med liknende reaksjoner mot eget forbruk av øl – et atskillig mer destruktivt rusmiddel – ville det blitt et ramaskrik som ville kunne høres så langt ut i atmosfæren at ikke en gang Knut Jørgen Røed Ødegård kunne registrert det.

Det vil selvfølgelig ikke skje. Alkohol er anerkjent rusmiddel blant de etablerte og skikkelige. En undersøkelse fra i fjor røpet at en gruppe på høyde med oppslutningen om et parti som SV er for fri hasj. Men er full frihet et alternativ? Frihet er ikke noe absolutt begrep. Det er alltid hensyn å ta. Når det gjelder rusmiddelbruk er det vesentligste ikke å hindre rus, men skadevirkninger og den rusatferd som går ut over andre . Bortsett fra at noen blir skremt av forestillinger de har møtt i pressen, kan man ikke si at hasjbruk i seg selv er av en slik karakter at den rammer andre. Riktignok er rusmønsteret sterkt preget av kulturen den foregår i, men norske hasjrøykere utmerker seg veldig i forhold til alkoholbrukere ved en temmelig utpreget fredelig og tilbaketrukket holdning. Man finner sjelden voldelige eksesser annet enn ved samtidig påvirkning av alkohol eller narkotika. Forbudet mot voksne menneskers hasjbruk er rett og slett absurd. Men hva med ungdommen?

De som rammes hardest av forbudet.

”Krigen mot narkotika” oppnår sin følelsesmessige tyngde ved påstanden om at ungdommer blir ødelagt av (fellesbetegnelsen) narkotika. Det er selvfølgelig ikke bra at unger og tenåringer ruser seg bort, noe de alt for ofte gjør med alkohol. Men det er heller ikke bra at realistisk opplysning og begrunnede advarsler er erstattet av et regime som føyser alle som vil tøye grensene med litt ”eksperimentering” inn i utstøtte miljøer hvor man virkelig står i fare for å miste kontakten med det øvrige samfunn. Samtidig som de som på forhånd – ofte med rette – føler seg undervurdert eller unyttige i kapitalistsamfunnet, eller som har vært utsatt for psykisk og/eller fysisk mishandling får forsterket sine negative selvbilder. I dag er det nettopp dette siste som skjer.

Forbudspolitikken virker således mot sin hensikt. Den legitimerer og forsterker utstøtingsmekanismen. Svartebørsmiljøet utgjør en selvstendig fare for ungdommen. Ikke bare står den for et økonomisk ran av dimensjoner, men kyniske spekulanter manipulerer med den største enkelhet de utstøtte som de forespeiler svimlende inntekter og økt prestisje i miljøene. Det er i stor grad disse som etterhvert fyller fengslene og deltar i dannelsene av uheldige relasjoner med kriminalitet i høysetet.

Hva bør vi så gjøre?

Realistisk opplysningsarbeid er et veldig nytt, men allikevel virksomt virkemiddel. Vi bør fremme sannferdige og sunne holdninger til rusmidler og reaksjonsmønstre knyttet til det. Og cannabis bør gjøres lovlig. Alt dette henger sammen. Det er rimelig og fornuftig at samfunnet har visse restriksjoner for omsetning av rusmidler. Når man legaliserer et rusmiddel, vil man mislykkes i forhold til intensjonene om mindre forbruk og færre konsekvenser dersom man innfører ufornuftige restriksjoner. Restriksjoner må man ha. De fungerer likt på alle, unntatt drøye prisrestriksjoner.

Vi har ingen ruskultur å være spesielt stolte av her i landet. Legaliseringstilhengere bør også ha klare holdninger knyttet til slik tilbakelent innstilling til overdreven alkoholbruk som man møter i vårt samfunn. Det er ingen grunn til å gi inntrykk av at hasj er noe man naturlig skal begynne med ved en viss alder. Det er ingen grunn til å bagatellisere ulempene ved daglig bruk. Det er all mulig grunn til å gå til angrep mot samfunnstendenser som gjør at vi hvert år sender titusener av ungdommer ut i samfunnet uten skikkelige utdanningsmuligheter, uten jobb og uten håp om ett liv i framtida.

Vi har all mulig grunn til å øke satsingen på fritids- og omsorgstilbud. Og det er all mulig grunn til å begrense egen rusmiddelbruk. Den som drikker alkohol jevnlig og har liten selvkontroll, kan rett og slett ikke regne med noen respekt fra ungdommer som blir fortalt at de er fordømt fordi de har røkt hasj. De fleste rusavhengige kommer fra alkoholiserte hjem.

Det er på tide at fornuftige mennesker i de politiske partiene, bryter selvpålagt sensur og sier klart fra at vi er på ville veier. Ungdommen fortjener deres politiske mot! Politikk skal være å ville noe og ikke bare tilpasse seg tidens fordommer. Det er på høy tid med en ansvarlig legaliseringspolitikk fremfor en uansvarlig forbudspolitikk.

N.B. Foreningen for Human Narkotikapolitikk, ble fødd ved et stiftelsesmøte den 28. april hvor forsamlingen valgte Arild Knutsen til leder i styret.
De øvrige styremedlemmene er:

Nestleder: Stein Hoftvedt

Styremedlem: Øystein Aanrud

Styremedlem: Peter Mikkelson

Styremedlem: Grethe Frogopsahl

1.varamedlem: Trond Corneliussen

2.varamedlem: Ulla Bjørndahl

Kontroller: Harald Nicolaisen

Kontakt med foreningen: Arild Knutsen, tlf. 413 20 864

Narkoplan Vesterbro

Vesterbro er en bydel, der har store problemer med stofmisbrugere, kanyler og stofhandel. Det er problemer, der kræver en løsning. For stofmisbrugernes skyld. Og for beboernes skyld. Med Narkoplan Vesterbro kommer vi med et samlet forslag til løsning af misbrugsproblemerne på Indre Vesterbro.

Forslaget er skrevet som et samlet valgoplæg fra Socialdemokraterne, SF og Enhedslisten her på Vesterbro. Vi har skrevet det i fællesskab, fordi vi som partier og som lokale kandidater har et fælles politisk og etisk ståsted når det gælder løsningen af misbrugsproblemerne og en række andre svære sociale problemer i byen.

Grundlaget for Narkoplan Vesterbro bygger på et humanistisk og solidarisk menneskesyn. Fordi vi – på trods af uenigheder partierne imellem – alle har et fælles udgangspunkt.

· Vi vil give københavneren frihed til at være og frihed til at træffe sine egne valg.
· Vi vil give københavneren lige muligheder for at udnytte sine evner på trods af, at vi er vokset op med vidt forskellige forudsætninger.
· Vi vil et København, der tager ansvar for de svageste i samfundet og udviser solidaritet med de svageste københavnere. Fordi ethvert menneske skal have mulighed for at virkeliggøre sine drømme om et godt liv.
· Vi vil et København, hvor borgerne kan leve trygt og uden frygt for at gå på gaden og lade deres børn lege på legepladserne.

Papiret er bygget op omkring de fire mål, vi har med vores misbrugspolitik. Vi vil gøre Indre Vesterbro til en bydel, der er til at leve i (del 1). Vi vil styrke den forebyggende indsats, og dermed reducere antallet af stofmisbrugere (del 2). Vi vil give stofmisbrugerne et værdigt liv (del 3). Og vi vil have misbrugerne i behandling (del 4).
Ingen lette løsninger!
Løsningen af Vesterbros misbrugsproblemer har ingen lette løsninger. Vi er Danmarks hovedstad, og vi finder det af samme grund urealistisk, at vi som land og som by kan komme alle misbrugsproblemer til livs. Men med de forbehold, vil vi gøre alt, hvad der står i vores magt for at give stofmisbrugerne et værdigt liv og få dem ud af misbruget. På samme måde som vi vil gøre alt, hvad vi kan, for at beboerne på Vesterbro kan leve med stofmisbrugerne. I Narkoplan Vesterbro har vi bl.a. ladet os inspirere af de mange gode forslag, der er kommet fra folkene bag Dugnad og Narkoløsninger Vesterbro.

For os er det vigtigt, at indsatsen overfor Vesterbros stofmisbrugere bygger på forbedring af de socialt udstødtes forhold, både når de er i misbruget, og når de ønsker at komme ud af misbruget.

For os er det vigtigt, at indsatsen overfor Vesterbros beboere bygger på en accept af de problemer, beboerne oplever som relevante, og en accept af den utryghed mange beboere oplever i kraft af stofmisbrugernes tilstedeværelse.

1. Indre Vesterbro – en bydel der er til at leve i

Beboerne på Indre Vesterbro bor og lever med stofmisbrugerne. De lever med sprøjter i opgange, baggårde og legepladser. De lever med narkohandlerne, og de lever med de narkoprostituerede. Vi kan ikke acceptere, at der er beboere på Indre Vesterbro, der er utrygge, at der er beboere, der er bange for at gå på møntvaskeri og bange for at sende deres børn ned på den lokale legeplads. Det er ikke acceptabelt. Skal forholdene forbedres, kræver det en indsats fra beboernes side og fra kommunens, politiets og narkomanernes side.

Konkrete forslag:
· Intensivér kanyleindsamlingen – med det samme. Der skal være kanyleoprensning i alle Istedgades sidegader. Bygge- og Teknikudvalget har besluttet at etablere en særlig renholdelses-task force, som skal i gang med det samme. Pengene er afsat med en halv million kroner allerede fra i år samt en million kroner i både 2006 og 2007.

· Den styrkede renholdelsesindsats tilføres en social dimension ved at kombinere den med et aktiveringsprojekt i fleksjobordningen, hvor stofmisbrugerne kan komme i dag-beskæftigelse som kanyle-opsamlere uden træk i kontanthjælpen.

· Nedsæt lokalt konfliktråd bestående af lokale beboere, socialarbejdere, brugere og politifolk. Rådet skal have fokus på løsning af beboer-konflikter og konflikter stofmisbrugere imellem.

· Udlevering af ”sikre” kanyler til stofmisbrugerne i København. Sikkerhedssprøjter er engangssprøjter, som man ikke kan stikke sig på efter brug. Forslaget er i politisk behandling. Tilbagemeldingen fra brugere og behandlere er imidlertid, at sprøjterne ikke vil blive brugt pga. deres konstruktion.

· Udvikling af nye ”sikre” sprøjte-typer, der bedre kan tilfredsstille stofmisbrugernes ønsker.

· Send de lokale viceværter og gårdmænd på kursus, så de ved hvordan de skal håndtere kanylerne og selv kan samle dem ind i baggårdene.

· Ansvarliggørelse af stofmisbrugerne. Lav fx øget informationsmateriale til stofmisbrugerne om renholdelse af lokalmiljøet. Dette kan ske i samarbejde med Brugerforeningen.

· Gratis indsamlingsudstyr og nye affaldsspande til lokale viceværter og gårdmænd.

· Opret bemandede fixerum på Indre Vesterbro. Fixerummene skal have åbent døgnet rundt og have tilknyttet sundhedspersonale og socialarbejdere. Fixerummet er en sundhedsmæssig foranstaltning, der kan forhindre sygdomme og overdosis hos misbrugeren. Det er samtidig en indgang til behandlingssystemet. En mulighed for at etablere kontakt til misbrugeren.

· Kanylebokse i alle berørte baggårde på Indre Vesterbro.

· Alle børn skal have et tilbud om en hepatitis B-vaccine.

· Kommunalt oplysningsmateriale om håndtering af sprøjter målrettet de lokale beboere.

2. Færre stofmisbrugere
Et misbrug er ofte et socialt betinget misbrug, der bunder i dårlige opvækstvilkår og dårlige levevilkår. Det gør forestillingen om, hvad politi, forbud, kontrol og straf kan gøre, naiv. Kun gennem en ordentlig socialpolitik kommer vi problemerne til livs.
På det mere konkrete plan er det selvfølgelig vigtigt, at vi styrker den forebyggende indsats overfor bl.a. unge mennesker og det opsøgende sociale arbejde. Ligesom politiets indsats i højere grad skal målrettes bagmændene. For at afhjælpe de akutte problemer på Vesterbro foreslår vi her og nu:

Konkrete forslag:
· Det forebyggende arbejde begynder i den allertidligste barndom. Vi vil have en mere konsekvent politik omkring tvangsfjernelse af truede børn fra misbrugsmiljøer. Børn af misbrugere er særligt udsatte for selv at blive misbrugere. Vi skal kunne bryde den negative sociale arv.

· Afkriminalisering af hash. Det er uhensigtsmæssigt, at politiet i dag bruger så store ressourcer på at jagte landets mange hash-rygere, og det er ikke smart, at man skal købe sit hash samme sted, som der handles hårde stoffer.

· Skån stofmisbrugerne. Massiv indsats mod bagmændene. Det vil reducere tilgængeligheden af kokain.

· Nedsættelse af et lokalt narkotikaråd, der består af beboere, politifolk, brugere og socialarbejdere. Rådet skal komme med lokale løsningsforslag.

· Sundhedsstyrelsen skal igangsætte et større medicinsk udredningsarbejde, så vi får større viden omkring stoffernes vanedannende effekt. Vi mangler viden!

· Det forebyggende arbejde skal omfatte alle steder, hvor unge mødes – og ikke kun skoler og uddannelsesinstitutioner. Den oplysende indsats skal målrettes unge mennesker gennem fx ung-til-ung dialog.

· Diskoteker skal omgående lukkes, hvis der er bestyrket mistanke om, at der sælges stoffer på stedet. Det gælder uanset, om det er gæster eller personalet, der står for salget.

3. Livet som misbruger – et værdigt liv

Stofmisbrugerne på Vesterbro lever en næsten umenneskelig tilværelse. Hver dag er en kamp for at skaffe penge til det næste fix, undgå infektioner og slippe udenom politiet. Den kamp er intet menneske værdigt. Samfundets indsats overfor stofmisbrugerne bygger på en opfattelse af det fortsatte misbrug som et frit valg. Vi ser det som en sygdom eller en lidelse. Det er derfor, at det er så vigtigt, at vi giver misbrugerne et mere værdigt liv. Indsatsen skal bygge på forbedring af de socialt udstødtes forhold, når de er i misbruget.

Forslag:
· Nedkriminalisering af illegale rusmidler til eget forbrug. Gør det lovligt at besidde stoffer til eget forbrug, så stofmisbrugerne kan tage deres stoffer med hjem i stedet for at fixe på åben gade. Straf bagmændene i stedet for misbrugerne.

· Pusherloven skal afskaffes. Den virker stik imod hensigten og blev lavet i en situation, som ikke længere er aktuel. Den rammer IKKE bagmændene.

· Lav forsøg med lægeordineret heroin til de hårdest ramte misbrugere. Stofmisbruget er for mange næsten umuligt at komme ud af. Giv dem et værdigt liv. Lægeordineret heroin vil samtidig nedsætte antallet af dødsfald og prostitution og føre til mindre kriminalitet og mindre blandingsmisbrug.

· Langt flere sprøjteudleveringssteder og flere former for sprøjteudlevering, fx en ”kanylebus”, som man tidligere har haft. Der er stor forskel på, hvilke former for sprøjteudlevering, forskellige stofmisbrugere bruger eller foretrækker at bruge.

· Opret bemandede fixerum på Indre Vesterbro. Fixerummene skal have åbent døgnet rundt og have tilknyttet sundhedspersonale og socialarbejdere. Fixerummet er en sundhedsmæssig foranstaltning, der kan forhindre sygdomme og overdosis hos misbrugeren. Det er samtidig en indgang til behandlingssystemet. En mulighed for at etablere kontakt til misbrugeren.

· Efteruddannelse af det lokale politi på Vesterbro, så de kan blive bedre til at håndtere misbrugerne og bedre til at sætte sig ind i deres sociale situation.

· Flere reelle væresteder for stofmisbrugere.

· Etablering af flere lav-tærskel væresteder.

· Afskaf politiets forbudszoner og erstat politivedtægtens bøder og fængselsstraffe af et konfliktråd.

4. Ud af misbruget – i behandling, og i gang med livet

Det, vi allerhelst vil, er at få stofmisbrugeren ud af misbruget. Give ham eller hende noget at leve for. Det er svært, for indgangen til behandling er tit vanskelig. Som misbruger kan man være på metadon i mange år uden at ville behandles, men så lige pludselig er incitamentet der. Som misbruger er man nødt til at have et vist menneskeligt overskud for at kunne stoppe. Netop derfor er harm reduction så vigtigt.

Konkrete forslag:
· Kvalitetssikring af behandlingen. Behandlingsgarantien er kun noget værd, hvis behandlingstilbudene er kvalificerede. Det er de ikke i dag.

· Behandlingsgaranti for dobbeltdiagnosticerede misbrugere. Behandlingsgarantien gælder ikke i f.t. de dobbeltdiagnosticerede. Er du psykisk syg og misbruger, er du kastebold mellem to systemer. Det er ikke acceptabelt. Skal der ændres på tingene, skal der være flere pladser på Københavns ”dobbeltdiagnose-ambulatorium”, ligesom samarbejdet mellem hospitalsvæsen og behandlingssystem skal øges.

· Lettere adgang til akut skadestuehjælp.

· Kvalitetssikring af misbrugsbehandlingen i fængslerne.

· Udbygning af Rådgivningscentrenes arbejde til også at lave visitation og behandlingssamtaler i fængslerne, hver gang en stofmisbruger kommer i fængsel. Det kræver på Vesterbro et øget samarbejde mellem Rådgivningscenter Vest og Vestre Fængsel.

· Bredere tilbudsvifte i behandlingen.

· Generel opkvalificering og efteruddannelse af behandlerne.

· Oprettelse af særlig diplomuddannelse i misbrugsbehandling på DPU.

· Frit behandlingsvalg for misbrugere. Indfør en model som indenfor sygehusvæsenet (frit sygehusvalg), så undgår vi, at misbrugeren bliver kastebold mellem Københavns kommune og dennes hjemkommune.

· Forbedring af det tværkommunale samarbejde, så ikke-københavnske stofmisbrugere kan modtage substitutionsbehandling i København.

· Etablering af lav-tærskeltilbud, forstået som tilbud, hvor der ikke stilles krav om forandring for at man kan indgå, og hvor man ikke kan blive bortvist. Det virker.

· Udbyggelse af botilbud til hjemløse stofmisbrugere.

· Etablering af særlige tilbud for unge weekend-misbrugere og førstegangs misbrugere.

· Øjeblikkelig behandling til unge og mennesker, der ikke tidligere har været i kontakt med behandlersystemet. De skal ikke igennem de sædvanlige møder hos sagsbehandleren, der så skal klarlægge, om de er motiverede. De skal af sted med det samme.
Valget den 15. november
Valget den 15. november er et vigtigt valg for københavnerne og for vesterbroerne. Et valg mellem et borgerligt København og et solidarisk København. Vi vil de solidariske løsninger, der er baseret på respekt for fællesskabet og det enkelte menneske. Det er derfor vi har lavet Narkoplan Vesterbro.

ENCOD was founded in 1993, in order to build a platform of European citizens’ associations who wish to campaign for new drug policies that are “just and effective”, referring above all to the effects of this policy on the involved population in North and South. At this moment, about 70 organisations are member of ENCOD, whereas approx. 200 organisations from about 40 countries from allover the world have signed up to the International Coalition of NGOs for Just and Effective Drug Policy, that was created by ENCOD in 1998.

Our mission is to contribute to adequate policies concerning the drug phenomenon in all its aspects -production, distribution and consumption. We are convinced that current policies on drugs, including those of European Union countries, are counterproductive, as they are creating significant harms, not only to public health and human rights, but also to sound economy. Firstly because of the creation of a huge criminal empire, secondly because of the costs of maintaining prohibition for public expenditure, and finally because of the fact that developing countries are unable to apply concrete opportunities for sustainable development due to the fact that these opportunities involve crops that are currently illegal.

Even official figures from the UN Office on Drugs and Crime show clearly that the fight against illicit drugs is completely useless. Since 1998, the year in which the governments of the world announced their commitment to eliminate or significantly reduce the drug phenomenon by 2008, the amounts of illicit drugs have increased again. Experts calculate that police operations against international drug trafficking will first be succesful in reducing the profits if they are able to seize 70 to 80 % of the produced amounts. At the moment, they are not able to capture more than 10-20%. And even if they succeed in stopping more, the only impact will very likely be a change of routes or a decrease in purity.

If drug prohibition were a commercial enterprise, it would soon go broke. However, it is a public enterprise, that is run with tax payers money. Contrary to what one may expect from open and democratic societies, there is virtually no debate on the question whether it should continue. On international fora such as the annual meetings of the UN Commission on Drugs in Vienna, government delegates tend to repeat the same rhetoric, blaming all the problems that are related to drugs to the fact that they exist, in stead of the approach that has been taken so far to deal with them. So what are the reasons for this silence?

Today, traders in illegal drugs operate in an environment that could best be described as a truely ‘free market’, without any rules or limitations. Drugs are easily available to anyone including children. There exists no control whatsoever on the quality, price or ways of production and distribution. Production costs represent between 1 and 5 % of the final price drugs are sold for, so profits involved in the illegal drug industry are enormous. According to UN estimations, every second, around 12.500 EURO is earned through the sale of illegal drugs, up to a total of 4 to 500 billion EURO a year. After oil, drugs trade is the second largest economic sector in the world. It is one of the key engines of organised crime.

As the recent reforms of the international markets tend to facilitate the circulation and recycling of dirty money in the international banking system, legal and illegal businesses are increasingly intertwined. Thus, illicit money enters normal financial and business operations as well as the organs of state power.

Michel Chossudowsky, professor of the University of Ottawa, describes this process as follows:

“Criminal organisations (e.g. with interest in the drug economy) acquire banking and productive assets in the legal economy; on the other hand legal economic and financial interests have a financial stake in the illicit economy. There is in this context a consequent distortion in political structures and social relations which has a direct bearing on policy formulation by national governments, including the articulation of macro-economic and financial reforms. Criminal organisations involved in illicit trade increasingly constitute a powerful undercover lobby operating both at the national and international levels influencing the scope and direction of government policy.”(in: Drugs and dependence, Conference organised by the Council of Europe and ENCOD in Lisbon, March 1996)

Needless to say that one of the issues that this undercover lobby will continue to strongly put forward is the need to fight against drugs. In this effort they will surely count with the support of the public entities that benefit from the maintenance of drug prohibition and particularly the investment of public funding into law enforcement that can be justified with the need to fight against drugs. According to the European monitoring centre on drugs and drug addiction, during the decade of the 1990s EU countries spent 5,2 billion EURO a year as public expenditure related to drugs of which 70 procent to law enforcement and 30 procent to health care. This means that every day in the 1990s almost 10 million EURO was spent in Europe to pay the wages of people working for police, customs, prisons and the legal apparatus, not counting the expenditure on health care or international programmes aiming to counter the flow of drugs from developing countries. If drugs were legal, this money could be spent in another way.

Drug prohibition hands a monopoly of these substances or services to provide them to criminal groups who are greedy by nature and avoid accountability and responsibility. Much like other legal enterprises, they benefit from the conditions offered in both the poorest and richest parts of the world. In drug producer countries in Latin America or Asia, farmers are faced with sheer poverty, armed conflicts and a repressive state. Their answer is destroy large areas of tropical forests in order to produce coca leaves or opium, selling their harvest to middlemen for a price that is lower than 1 procent of the street value in the industrialised world.

European Union policy towards drug production has been focusing primarily on so-called ‘alternative development programmes’ that aim to replace illegal crops with legal sources of income. But this approach has been unable to address the determining factors for the increase of cultivation of coca leaves, opium and cannabis. These problems are, of course, lack of land reforms, lack of basic infrastructure, unstable and decreasing prices for traditional crops, in short, problems that are maintained by economic policies oriented towards the promotion of liberal and free-market principles.

Coca leaves, cannabis and opium are crops that can be used in many other ways. As a matter of fact, they have been useful to mankind during thousands of years, as medicine or food supplement, element of rituals and social life, and in the case of cannabis or hemp, as raw material for construction, clothes, as an energy source etcetera. If hemp could be grown without restriction, it could become a serious alternative for the import of synthetic textiles or the products of the oil industry that so many developing countries are dependent on. If coca leaves could be commercialised in the form of coca tea, countries like Bolivia or Peru could not only stop erradicating the source of income of millions of their inhabitants, they could even increase coca cultivation and improve their population’s life conditions in a sustainable way.

There is no doubt that the only way to really minimise all harms related to drug production, distribution and consumption is to change the basic logic of traditional drug policies: to stop prohibiting and start regulating. This is not an ideological position; it is simply a prediction of the logical order of events that WILL happen, sooner or later. What we urgently need is an international agreement on the regulation of Production, Trade and Consumption of Drugs (including those that are legal today). Only when society through its legitimate representatives regains control of the market, will it be able to get to grips with all the social evils that are related with it today.

According to this agreement, every single country in the world should be allowed to establish its own mechanisms to regulate the production and consumption of drugs, and form bilateral agreements with other countries concerning the supply of drugs they cannot produce themselves. Sustainable relationships could be fostered between drug producers and consumers, based on mutual respect that includes the recognition of the fact that fair trade relationships serves mutual benefits. Establishment of basic health care and education facilities, measures to avoid environmental damage and mechanisms to ensure food security, fair prices and market access for any products, also including legal outlets for plants like coca, cannabis and opium, will contribute to a rationalization of drug production.

Regulation of the market will also act to counter the intervention of unscrupulous middlemen with measures that protect the interests of producers and consumers. These can include quality control in places of consumption, accurate information on prices and quality to producers and consumers, and methods of controlled distribution. Countries, which decide to allow the distribution of drugs could do this either through the public provision or through the private market. Social and health authorities could be supervising the drug trade, and specific limitations (with regards to advertising or sale to minors, for instance) could be maintained.

Access to drugs that present significant risks to the user should be controlled in one way or another. Drugs with a greater potential for harmful use may be more tightly regulated. However, this regulatory scheme should not be so restrictive as to produce a significant illegal market in the substance. Once a significant illicit trade in a substance appears, we can be sure that our policy is a failure and bound to contribute to, rather than minimize the harms of the commerce and use of that substance. Therefore, the lack of impact of the current UN Conventions is best illustrated by the dimension of the criminal industry, which, as mentioned before, makes 12.500 USD a second dealing drugs.

Now what can be done to achieve this major shift in drug policy, that will undermine the interests of the world’s largest criminal interests and saving at least 10 million EURO a day in the “old” EU alone? Money that could be used in health care, development cooperation and other ways to improve living conditions of millions of people around the world?

As an international coalition of organisations, representing citizens and independent experts, ENCOD has been trying to use every opportunity to show that UN Conventions need to be reviewed in order to allow countries to implement policies that manage to cope with drugs rather than eliminate them and the people who are involved.

We sent public letters to EU and UN authorities, organised several events in various countries, and among others a large international demonstration in Vienna during the days of the UN Meeting to evaluate drug policy that took part in April 2003. We never got any official reply, but instead were accused of making pro-drug publicity, collaborating with drug maffia, etc. We also found out through research that the major part of information dealing with the drug issue in the European media is about the war against drug trafficking, and is based on information coming from one side, the law enforcement agencies.

Therefore we will continue these public appearances, as the drug policy debate is more than ever an issue of democracy. We need to inform the people of Europe that another drug policy is possible. Already on a local level, authorities are increasingly convinced of the need to get rid of drug prohibition. Local politicians, who are supposed to have a better knowledge of the concerns of citizens, have been among the first to recognise that we should start live with the phenomenon, that we should reduce harms in stead of drugs. Authorities of Amsterdam, Zürich, Geneva, Frankfurt, Barcelona and many other cities have implemented harm reduction policies, whereas national governments and the UN maintain prohibition as the only basis for drug policy.

So the role of ENCOD will continue to be to link local groups and motivate them to use each other’s experiences and work on a common strategy. One concrete goal is to motivate local authorities throughout Europe to convince their national colleagues to put a review of the UN Conventions on the agenda next time the UN Commission meets in Vienna. Another one is to ensure continuous presence of citizens affected and concerned by drug prohibition in forums like this one, and particularly around the UN meeting, that takes place every March or April.

Our current campaign, “springtime to end the war on drugs” has been succesfull to a certain extent. We have been invited to several conferences in Spain, United Kingdom and to the EU Summit on Drug Policy that is organised in ten days from now in Dublin, Ireland. Tomorrow and next Saturday, various ENCOD members will actively participate in Marches for the Liberation of Cannabis and other illicit plants allover Europe. And we hope to organise a large assembly of members in the town of Copenhagen, Denmark, on 25 and 26 June, among others to support our danish friends who face the repression against the 15 year old cannabis market in Christiania that Danish government decided to in March this year.

Joep Oomen

European NGO Council on Drug Policy

www.encod.org

The Independent UK

6 March 2004.

The best treatment for addiction: Free heroin!
It is the best way to slash crime

By Johan Hari

When Erin O’Hara was using street heroin, she explains, “I was supporting myself either by drug dealing or sex work. I was constantly thinking about my next fix. Then, when I went into treatment I entered the nightmare merry-go-round of trying to get something to treat my addiction from the NHS, I went through 10 methadone programmes trying to find one that worked for me. Because of inflexible regimes and restrictions on what doctors are allowed to prescribe, I lived in a limbo land of trying to get what I needed.” She developed vicious abscesses. Her veins were corroded because of the impurities in street heroin.

Yet today, Erin, 34, is a dazzling success story. She edits an acclaimed magazine, Black Poppy, discussing harm reduction. She neither deals nor sells her body. Her veins are healing and there are no abscesses on her flesh. Except she isn’t a poster girl for abstinence, a “Just Say No” calendar girl. She is still using heroin – but this time, it’s legal. She is one of 450 people who is being given on the NHS the heroin her body is chemically dependent on.

The debate about heroin in Britain rampages without ever mentioning the people at the frontline of the war on drugs: heroin addicts themselves. But now the junkies are fighting back. Since 1971, the British government has waged war not just on heroin but on heroin addicts; and they have been treated not as victims of an illness but as morally fallen criminals.

Over the past two days, heroin addicts have been gathering in London for a National Treatment Conference where they are liaising as equals with health professionals and drug workers. Organised by the Alliance, an advocacy group for opiate-dependent people, they are no longer prepared to be passively pushed around a punitive system. Now that they have (to the Government’s credit) been given statutory rights to be consulted, there is a large and growing heroin users’ movement which is demanding that the wider public acknowledges some basic – if uncomfortable – truths.

Lesson one: detox very rarely works. Even the most successful detox programmes in the world have a success rate of just 25 per cent when it comes to heroin. The average is closer to 10 per cent. This means that for three quarters of the people who go through gold standard, lavishly-funded detox, it fails completely, and they return to heroin on their release. How can it be sensible for this failing approach to be the only treatment we offer to addicts on a national scale through the NHS?

Lesson two: prescribing opiates works. Mike Trace, the former deputy drugs tsar and an international expert on harm reduction, explains: ”There’s a huge amount of research – so conclusive that it is not even disputed – that methadone prescription can have a spectacular impact on both the health and social functioning of an opiate-user and on the wider crime rate. The recent Swiss experiment – where they have begun at a national level to prescribe heroin to anyone who needs it – seems to indicate that heroin prescription can be even more effective.”

Lesson three: pure, pharmaceutical heroin can be taken indefinitely without any negative effects. This is so counter-intuitive that it needs to be explained. If an alcoholic like George Best continues to drink indefinitely, the alcohol itself will destroy his liver and kill him. Isn’t giving heroin to a junkie every morning like handing a crate of whisky to an alcoholic at dawn? Every single doctor agrees that heroin is not like that. If an addict is using pure heroin, it does not damage their bodies at all.

It is true heroin rapidly makes you completely dependent on getting more heroin. That’s why anybody would be very foolish to start using it. And street heroin screws you up badly, because it is cut with all sorts of – to use the term doctors repeatedly use – “crap”.

In light of these truths – which are considered totally uncontroversial by all policy experts – we all, as citizens, need to ask what to do now for the 280,000 heroin addicts in Britain. The Alliance, and most heroin addicts I have met, argues that the Government needs to offer much more widespread maintenance prescription of heroin on the NHS. This won’t be the solution for everyone. The Alliance supports people who think detox is the best solution for them, because some extraordinary people do manage to wean themselves off completely. But for most people whose bodies have a desperate chemical need for heroin, the best way to live a normal life is to be prescribed heroin.

It is natural for some people to object to this on the grounds of cost. “Why should my taxes pay for a load of junkies to get stoned?” they might well howl. Simple: because it saves vast sums of money overall. Half of all burglaries are, according to the Home Office, committed by people driven by opiate dependency. If diabetics could not get their insulin without paying, they would do the same.

Prescribing heroin saves money further down the system in policing, inflated insurance premiums, hospitalisation, and prisons. When we prescribed heroin in Britain, until 1971, our crime rates were far lower. The Swiss experiment has seen a staggering fall in crime – over 20 per cent in some areas. As one heroin addict who asked not to be named explained to me, “Of course, I stopped stealing when I got a prescription. I wasn’t doing it for fun.”

The story of New Labour’s policy in this area has barely been told. As in so many areas, ministers are split between their “tough on crime” neurosis and their sensible, centre-left natures. We all know the “tough” bit: drug-testing in schools and other impractical nonsense. Yet who has heard the pragmatic side? Who knows that the dramatic fall in crime the Government boasts about is not due to its “toughness”, but to its centre-left spirit?

Look at the facts. In 1997, there were 40,000 methadone prescriptions in Britain – enough to cover around 15 per cent of our opiate dependents. Today, there are 70,000 prescriptions – enough to cover around 25 per cent of addicts – and the number doctors are giving out is rapidly rising. Is it pure coincidence that the crimes most often committed by junkies (burglary, muggings, shoplifting) have plummeted as prescriptions have risen?

Government policy is working – but the Government is so afraid of public prejudice it won’t boast or take its success to the logical conclusion by offering full heroin prescription to all addicts. David Blunkett will reply, no doubt, he is trying. He recently made an eloquent case for increasing not just methadone prescription but licences to prescribe heroin. The Government has projected a further 2,000-3,000 heroin prescription, but nobody at the Home Office press office believed there had been any progress on this. The addicts I know haven’t seen any increased rate.

Until this legal heroin starts getting to people, they will continue to get it the only way most know: through crime. So every time you are burgled, curse the Government’s refusal to prescribe heroin. Every time your car radio is stolen, curse the Government’s refusal to prescribe heroin. Every time your child is mugged, curse the Government’s refusal to prescribe heroin. Blair and Blunkett’s own policies have demonstrated that prescribing opiates directly slashes crime. Never imagine this is an issue only for them, Erin and the other addicts in the Alliance arguing for humane treatment. It is an issue for you too.