af Arild Knutsen

http://www.facebook.com/arild.knutsen

Den 4. januar 2011.


På Plata i dag. Det er en stor ansamling der. Jeg synes miljøet har vokst de siste ukene. Jeg observerer en mann som har to karer på hver side av seg. Det er noe i luften. De ser ut til å begynne å plage han. Han bare står der, men redselen begynner å lyse i øynene hans. Ingen av de tre ser hverandre i øynene, de to drar liksom i armene hans fra hver sin side, fekter, mer og mer intenst. 

Jeg begynner å tipse rundt om at det er en som kanskje er i problemer i det de plutselig knebler han ned på den snødekte bakken. Han skriker i smerte, etterhvert med ansiktet begravet i den skitne snøen. Flere strømmer til for å se.

Neida, det er bare nok en pågripelse. De snakker ikke til dem på forhånd, men knebler dem som om de per definisjon skulle være truende til hva som helst. 

– De gjorde det samme med en kamerat av meg for bare fem minutter siden, forteller en jeg står sammen med. 

De var tre stykker som hadde stått og snakket da den ene plutselig ble revet til siden, slengt i bakken og kneblet hardt, før de dro han opp igjen og gikk av gårde med han. 

Men gjorde han ikke noe? Spurte jeg. Nei, vi sto bare og snakket. Da må han vel ha hatt noe på seg da, svarer jeg, men så kommer han plutselig tilbake. Så det kan han altså ikke ha hatt.
 
Han er helt vill i blikket. Sånn føler jeg meg inni meg også, tenker jeg, når jeg har opplevd urettferdighet. Man blir jo sint. Vi står og ser hverandre i øynene en stund, han kommer ikke en gang bort for brukerutstyr. Jeg kjenner han fra før og han kjenner meg. Han klarer ikke å vise en følelse, øynene lyser av frykt. Jeg synes jeg kan lese av øynene hans at han har blitt utsatt for urettferdighet og i en uansett uforholdsmessig grad. Hva jeg vil karakterisere som et overgrep.

Jeg er bortvist, sier han, og må gå. Han piler raskt avgårde. 

Personlig bryr jeg meg ikke om hvem personene er eller hvilken instans de jobber for. De begår overgrep og ser åpenbart ikke på dem som de kaster seg over som mennesker. De er brutale, trenger ikke være det i det hele tatt. 

Han jeg så bli kneblet var mørkhudet og det føltes for meg som om de gjorde jobben for de foraktfulle høyrekonservative rasister. De så ut som de var mobbens utsendte, med sin høyst urimelige fremferd. Men den øverste ansvarlige for instansen er en sosialdemokrat fra Arbeiderpartiet. Jeg tenker meg at noen er fornøyd med dette. Selv blir jeg kvalm.

De jobber for det norske samfunn og er finansiert av offentlige midler, men aktiviteten står i grell kontrast til samfunnets utviklingsstadium og samfunnets øvrige verdier. 

Jeg forteller han jeg står sammen med om politimannen som i dag går ut i VG og foreslår avkriminalisering. Først lyser øynene hans opp, men så ser han raskt ned igjen. – For en kontrast til hvordan de oppfører seg mot oss her, sier han.

——o0o——